Å vandre på en bre

 Lett å få knute på tråden... (eget bilde)

SNL (2012) definerer en isbre slik: "ismasse dannet ved snøfall og rim, som under tyngdens påvirkning beveger seg langsomt nedover, lik en seig, plastisk masse." Jeg og mine gode klassekamerater har altså vandret rundt på frossent vann i Jostedalen i fem solfylte dager og lært oss innbinding, taulagsrutiner og stegjernsteknikk, samt mye annet nyttig en bør vite på en bre. I denne teksten tar jeg kortfattet for meg visse element som er viktig å huske på en bre, uten å utdype dem i det vide og det brede. Viktig utstyr, kort om stegjernsteknikk og forskjell på klatre- og vandremetoden er temaer som nevnes. I tillegg ligger visse risikoer og spørsmål en bør huske å stille seg selv underveis.

Av utstyr krever det at man har stegjern, god hjelm, bryst- og sittesele (eller kroppssele), klemknuteslynger (vi brukte to stk., vil anbefale tre), slynger, isskruer, isøks, innbindingstau og en del karabinere både med og uten skru. I tillegg trenger taulaget et tau til å binde seg inn i, og et par ekstra til redninger (Haslene. 2011. s. 35). Gode sko, passe tøy i forhold til temperatur og det å jobbe med vann og is, samt solbriller og gode hansker er viktig. Husk at en bre er is som reflekterer mye lys, men ikke så mye varme; sol og skygge avgjør mye om det er varmt eller kaldt på en bre. Av knuter som brukes på en bre burde man kjenne til: åttetallsknute, overhåndsknute, prusik/fransk prusik/vikingknute, dobbel og enkel fiskeknute, bremseknute, ankerstikk og dobbelt halvstikk (DNT Fjellsport. 2006).

▲ Dobbel fiskeknute. (eget bilde)                       ▲ Åttetallsknute. (eget bilde)                              ▲ Prusik. (eget bilde) 

Viktig med god støtteflate, mange tagger i is, og øks som hjelpemiddel både opp og ned.(eget bilde)

Klær og ustyr BLIR møkkete. (eget bilde)

 Det viktigste ved å gå med stegjern er å prøve å ha flest tagger i isen av gangen for å sikre støtte, noe som kalles fransk teknikk. Stegjern bør ikke kantes i skrått terreng, man bør heller vri/bøye hofter og knær slik at man får et godt feste i isen, samt gå med et bredt ganglag, se hvor man går og ikke løpe slik at man slipper å trå i hull, sprekker og tau. Er terrenget bratt kan man bruke fronttaggteknikk der kun tåtaggene er i isen. Her er det viktig å passe på så hælen ikke er for høyt eller for lavt, og bruke øksa som hjelpemiddel. En viktig huskeregel er å alltid ha to festepunkt i isen, samt bruke hånden som støtteflate (Halsene. 2011. s. 67-73).

Blåisen er hardere enn den overfladiske, luftfylte og smeltende pjolterisen, og derfor også vanskeligere å gå på. (eget bilde)

Bruk av fronttaggteknikken. (eget bilde)

 Forskjell på vandremetode og klatremetode er at når man vandrer er alle i bevegelse, noe som skaper en del risikoer. Kommunikasjon og det å ta hensyn til hverandre er særdeles viktig både når det gjelder tempo, terreng og hva hver enkelt foretar seg underveis. Alle må huske på at de er bundet fast til hverandre og at hver enkelts handlinger får følger for resten av taulaget (Haslene. 2011. s. 104). Å bevege seg på en bre betyr at alle må tenke konsekvens: "hva skjer hvis en faller her?". Å bevege seg langs en sprekk betyr at hvis en faller kan det resultere i at alle faller ved såkalt: glidelåseffekten, derfor bør man "være som vannet" og søke det laveste punktet i terrenget ved brevandring eller sikre seg med isskruer og standplasser ved utfordrende terreng (Haslene. 2011. s. 84-98).

Øksa kan brukes til så mangt, både som stokk og stol. (eget bilde)

Selv om brevandring byr på mange risikomomenter, har folk i lang tid oppsøkt dem for spenning og fantastiske opplevelser, samt som nyttferdsel. En kan gå for de dype sprekker og isklatring, eller ta en siesta i solen og jobbe med brunfargen (pass på UV-strålene både fra sol og is). Breene er noe mystisk som forskere har forsket seg ihjel på og som turentusiaster har besteget og utforsket i både lengde, bredde, dybde og høyde. Brevundervisningen var utrolig lærerikt og en fantastisk opplevelse for en som aldri før hadde satt sin fot på bre. Flyttet mine komfortsoner og kunnskapsnivå mye på kort tid, takk til flotte veiledere.

Kilder
DNT Fjellsport (2006) Metodesett. Hentet 20. september 2014:  http://kveldsro.com/Familie/Steinar/Klatring/Litteratur/Files/DNT%20Metodesett.pdf
Haslene, S. (2011) Breboka. Håndbok i brevandring. (6 utg.). Oslo: Den Norske Turistforeningen.
Isbre. (2012). I Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/isbre