Jeger-TV

Matlaging, sosial sammenkomst, klestørk og varmekilde (eget bilde).

Klassen ble sendt ut på en fem-dagers skogstur, der alle hadde med seg presenning for å lage ly for vær og vind. Men når det er snø og kalde høstdager nytter det oftest ikke bare å ha tak over hodet, man trenger også ekstern varme om komforten skal beholdes. Man trenger ofte noe å lage varm mat og noe å tørke våte tær og sokker med. Og når mørket senker seg er det fint å ha litt lys og hygge. I denne teksten snakker jeg kort om tips og triks angående Jeger-Tven, eller bål som det helst kalles.

Ekte stuekos for en enslig skogboer. Bålet gir stor kos når man sover alene (eget bilde).

Når man skal finne den perfekte leiren er det viktig å huske på at langt nede ved myr og vann blir det ofte kaldt og fuktig, og høyt oppe ofte vindfullt. Å finne seg en sørhelling gir oftest mest ly og varme (Källman og Sepp, 2001). Men mens bivuakk, ull, dun, reinskinn og lignende gir god komfort og til dels varme, trengs det oftest om vår og høst et bål. Når man bygge et bål er det viktig å prøve å skåne naturen. Begynn først å grav vekk torv og legg stein nedi og rundt for isolasjon og unngå skogbrann.

Et slags pagodebål (eget bilde)

Pyramidebål (eget bilde)

 Min erfaring med bål er at jeg ofte samler for lite ved, og noen ganger dårlig ved. Jeg har også hatt en tendens til å tro at bålet er ferdig idet man får en flamme. Tålmodighet og godt forarbeid er viktig for å få suksess med Jeger-Tven. Samle inn nok ved, helst tørr barved. Tørre, døde furuer eller gran med god tyri eller tørre kvister nederst på trærne er godt å fyre med og gir god varme i en kald novembernatt.

Pass på den lille, skjøre flammen og mat den stor (eget bilde).

Når man tenner opp bål er det viktig å få bålet opp og vekk fra fuktig, kald jord ved å legge tykke kubber nederst og bygge opp med tynnere pinner og spikkede fliser på toppen. Bjørkenever, spikka tyrifliser, knasende pinner og tørt gress er god opptenning. (Stormberg, ukjent årstall). Pass på å mate bålet underveis slik at flammen ikke dør ut eller blåses vekk. Et tips er å gjemme vekk litt tørre fliser og kvister til morgenbålet, i tilfelle nedbør om natten. Å få fyr på våt ved krever stor tålmodighet og juks som avispapir og lignende er ofte kjekt å putte i en vanntett pose sammen med fyrstikkene.

Tenk over vindretning og avstand (eget bilde).

Å bli mester i å fyre bål krever øving og erfaringer, samt vurdering av type ved og plassering i forhold til vind og fukt. Husk å ikke sage ned fine, friske trær, men heller bruke det som ligger på bakken, eller døde kvister om fuktighet (Källman og Sepp, 2001). Selv om et bål er kos og trygghet, er det viktig å passe så ingenting tar fyr, det gjelder utstyr, presenning, naturen rundt og deg selv. I tillegg må man prøve så godt man kan å fjerne spor etter brenning, naturen kan bruke flere tiår på å reparere skadene dersom det blir fyrt unødvendig hardt og hensynsløst. Jeger-Tv er til for kos og komfort og lyser godt opp når sola går ned fem, samt lokker til seg sosial hygge og åpner for diverse lek og moro for alle som varmer skrottene rundt glørne.

Kilder

Källman, S. og Sepp, H. (2001) Overleve på naturens vilkår, håndbok i friluftssikkerhet. Sveige, N. W. Damm & Søn A.S.

Stormbeg. (ukjent årstall) Lage og tenne bål. Hentet 26. november 2014 fra: http://www.stormberg.com/no/glade-turtips/praktiske-tips/lage-og-tenne-bal

Et liv uten komfyr

Hvem har sagt at pølse i brød er obligatorisk på bål? Det er på tide at den norske mann kaster fra seg grillspydet kjøpt på friluftsbutikken og de seige pølsene med tørre brød. Det finnes nok ikke en eneste matrett som ikke kan tilberedes uten komfyren på kjøkkenet. På vår høsttur med første og tredje klasse ved HISF lagde vi tidenes herremåltid, to dager på rad. I denne teksten vil jeg lett ta for meg både sjusteinsovn og kokegrop, samt understreke at kun fantasien setter grenser.

Hjemmesnekra grove hvitløksbaguetter (eget bilde).

En klassiker på tur er pinnebrødet, men hva med å prøve å lage andre bakevarer? Sjusteinsovnen, eller tjuesteinsovnen som den burde kalles er ypperlig til å både steke og bake i, både pizza, rundstykker, paier, m.m.. Det handler om å finne flate steinheller og bygge to rom over hverandre, fyr godt i underromet og voila - en hjemmelaget komfyr! Ypperlig aktivitet for både barn og voksne og resultatet er ofte både improviserende kunstnerisk, morsomt og hendig (Moe, ukjent årstall). Et hovedstikkord for maksimal turopplevelse i sammenheng med kulinarisk nytelse: tålmodighet.

Lam er tradisjonelt, men kalkun funket ypperlig (eget bilde).

Kokegrop er en eldgammel metode og er såre enkelt å lage. Du trenger en god spade, mye ved, runde steiner og selvfølgelig fyrstikker. Grav deg et passe dypt hull, plassér steinene og ved nedi, fyr godt en god tid til steinene er glovarme og rødglødende, legg den ferdigpakkede maten nedi og dekk over med de varme steinene og torva på toppen til alt blir tett. La maten ligge under jorda i et par timer, og resultatet blir et deilig måltid (MatPrat, ukjent årstall). Det er viktig å passe på at man ikke setter fyr på tørre røtter når man arbeider med kokegrop og levende ild generelt, og husk allemannsretten og sporløs ferdsel.

Vitkig med gode råvarer, også på tur. Kast ferdigmatposen! (eget bilde).

Før koking (eget bilde).

 4 timer i jorda (eget bilde).

En gruppe på sju sultne studenter, en rosa kalkun på fem kilo. Skal si det møre, saftige kjøttet smakte ypperlig etter en regnfull dag under en gran-gapahuk etter å ha ventet i fire timer. Et tips på både bål og i kokegrop er å bruke mer enn en runde folie, da det ytterste laget ofte blir ødelagt og all maten tyter ut... Enkel brøddeig kan også erstatte folie om en vil være enda mer primitiv. Ellers kan en putte det meste i folie og slenge på bålet, som for eksempel fyllte tomater, kyllingfilet, wok, banan med sjokolade, sjokoladekake i appelsin, og mye mye mer som får tennene til å løpe i vann.

Modifiserte sjusteinsovnen til å bli en enkel steketakke for grytekoking, fantastisk koselig (eget bilde).

Deilig gryte (eget bilde).

Vi mennesker har visse fysiologiske behov som må fylles for å kunne ha det bra ifølge Maslows behovshierarki, og fra jeg var liten av har jeg hørt: "om man er mett, varm og tørr, da lever man godt".  Det er svært viktig å få i seg nok karbohydrater, proteiner og fett på tur og ta seg tid til å lage minst ett ordentlig måltid, middagen skal ofte dekke en tredjedel av energibehovet. Ofte er problemet med mat vekten; fem kilo kalkun er mye å bære på og litt vanskelig å tørke eller røyke uten å måtte dele opp og steke på forhånd (Horgen 2010). Men man må ikke vandre flere mil, helt til magen skriker, før man setter opp en leir og hiver i seg tørrmaten sin. Man kan flytte middagen ut i hagen en vakker høst- eller vårdag, fyre opp bål, koke seg noe godt å drikke og ha litt kvalitetstid med familien med lua på snei, brøddeig mellom fingrene og seterrømme i munnvikene.


Kilder:
Horgen, A. (2010). Friluftslivsveiledning Vinterstid. Høyskoleforlaget, Oslo.
MatPrat. (ukjent årstall). Kokegrop. Hentet 10. oktober 2014 fra: http://www.matprat.no/matnyttig/metoder/kokegrop/kokegrop/

Moe, N. (ukjent årstall). Sjusteinsovn. Hentet 10. oktober 2014 fra: http://www.natursekken.no/c1187998/forsok/vis.html?tid=1400068&within_tid=1399355 

Å vandre på en bre

 Lett å få knute på tråden... (eget bilde)

SNL (2012) definerer en isbre slik: "ismasse dannet ved snøfall og rim, som under tyngdens påvirkning beveger seg langsomt nedover, lik en seig, plastisk masse." Jeg og mine gode klassekamerater har altså vandret rundt på frossent vann i Jostedalen i fem solfylte dager og lært oss innbinding, taulagsrutiner og stegjernsteknikk, samt mye annet nyttig en bør vite på en bre. I denne teksten tar jeg kortfattet for meg visse element som er viktig å huske på en bre, uten å utdype dem i det vide og det brede. Viktig utstyr, kort om stegjernsteknikk og forskjell på klatre- og vandremetoden er temaer som nevnes. I tillegg ligger visse risikoer og spørsmål en bør huske å stille seg selv underveis.

Av utstyr krever det at man har stegjern, god hjelm, bryst- og sittesele (eller kroppssele), klemknuteslynger (vi brukte to stk., vil anbefale tre), slynger, isskruer, isøks, innbindingstau og en del karabinere både med og uten skru. I tillegg trenger taulaget et tau til å binde seg inn i, og et par ekstra til redninger (Haslene. 2011. s. 35). Gode sko, passe tøy i forhold til temperatur og det å jobbe med vann og is, samt solbriller og gode hansker er viktig. Husk at en bre er is som reflekterer mye lys, men ikke så mye varme; sol og skygge avgjør mye om det er varmt eller kaldt på en bre. Av knuter som brukes på en bre burde man kjenne til: åttetallsknute, overhåndsknute, prusik/fransk prusik/vikingknute, dobbel og enkel fiskeknute, bremseknute, ankerstikk og dobbelt halvstikk (DNT Fjellsport. 2006).

▲ Dobbel fiskeknute. (eget bilde)                       ▲ Åttetallsknute. (eget bilde)                              ▲ Prusik. (eget bilde) 

Viktig med god støtteflate, mange tagger i is, og øks som hjelpemiddel både opp og ned.(eget bilde)

Klær og ustyr BLIR møkkete. (eget bilde)

 Det viktigste ved å gå med stegjern er å prøve å ha flest tagger i isen av gangen for å sikre støtte, noe som kalles fransk teknikk. Stegjern bør ikke kantes i skrått terreng, man bør heller vri/bøye hofter og knær slik at man får et godt feste i isen, samt gå med et bredt ganglag, se hvor man går og ikke løpe slik at man slipper å trå i hull, sprekker og tau. Er terrenget bratt kan man bruke fronttaggteknikk der kun tåtaggene er i isen. Her er det viktig å passe på så hælen ikke er for høyt eller for lavt, og bruke øksa som hjelpemiddel. En viktig huskeregel er å alltid ha to festepunkt i isen, samt bruke hånden som støtteflate (Halsene. 2011. s. 67-73).

Blåisen er hardere enn den overfladiske, luftfylte og smeltende pjolterisen, og derfor også vanskeligere å gå på. (eget bilde)

Bruk av fronttaggteknikken. (eget bilde)

 Forskjell på vandremetode og klatremetode er at når man vandrer er alle i bevegelse, noe som skaper en del risikoer. Kommunikasjon og det å ta hensyn til hverandre er særdeles viktig både når det gjelder tempo, terreng og hva hver enkelt foretar seg underveis. Alle må huske på at de er bundet fast til hverandre og at hver enkelts handlinger får følger for resten av taulaget (Haslene. 2011. s. 104). Å bevege seg på en bre betyr at alle må tenke konsekvens: "hva skjer hvis en faller her?". Å bevege seg langs en sprekk betyr at hvis en faller kan det resultere i at alle faller ved såkalt: glidelåseffekten, derfor bør man "være som vannet" og søke det laveste punktet i terrenget ved brevandring eller sikre seg med isskruer og standplasser ved utfordrende terreng (Haslene. 2011. s. 84-98).

Øksa kan brukes til så mangt, både som stokk og stol. (eget bilde)

Selv om brevandring byr på mange risikomomenter, har folk i lang tid oppsøkt dem for spenning og fantastiske opplevelser, samt som nyttferdsel. En kan gå for de dype sprekker og isklatring, eller ta en siesta i solen og jobbe med brunfargen (pass på UV-strålene både fra sol og is). Breene er noe mystisk som forskere har forsket seg ihjel på og som turentusiaster har besteget og utforsket i både lengde, bredde, dybde og høyde. Brevundervisningen var utrolig lærerikt og en fantastisk opplevelse for en som aldri før hadde satt sin fot på bre. Flyttet mine komfortsoner og kunnskapsnivå mye på kort tid, takk til flotte veiledere.

Kilder
DNT Fjellsport (2006) Metodesett. Hentet 20. september 2014:  http://kveldsro.com/Familie/Steinar/Klatring/Litteratur/Files/DNT%20Metodesett.pdf
Haslene, S. (2011) Breboka. Håndbok i brevandring. (6 utg.). Oslo: Den Norske Turistforeningen.
Isbre. (2012). I Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/isbre

Ti blomster til fjells

Har vært på en sjudagers høgfjellstur fra Grinde i Leikanger, innom Blåfjell, og over til Sogndal. Har hatt mye fokus på vegetasjonen, blomster og planter generelt i fjellet. I dette innlegget presenterer jeg kortfattet ti forskjellige blomster.

Små og tynne, men tøffe som få der de lever under snøstormer og ruskende vind (eget bilde).

Ranunculus acris (eget bilde).

Engsolei - Soleiefamilien

Denne søte lille blomsten kalles ofte Smørblomst og barn satte den ofte under haka for å avsløre smørelskere. Om blomsten ga et gult gjenskinn på huden likte man smør.

Engsolei er en av Norges vanligste planter og vokser nesten overalt. Planten har en ganske lang stengsel, noe hårete, ofte greienete med en til flere blomster med fem kronblader sittende på. Bladene er flikete og større lengre ned mot bakken. Blomstringstiden er ganske lang, fra mai til september.

Forøvrig er blomsten giftig og kan gi hudutslett. Beitedyr lar blomsten være ifred, og man kan ofte se tusenvis lyse opp enga med en høyde på mellom 5 og 75 cm (Kristoffersen. 2007. s. 57).

Plantago major (eget bilde).

Groblad - Maskeblomstfamilien

Navnet Groblad kommer av at man i folkemedisin brukte bladene til å dekke over sår. Bladene kan spises og smaker et hint av sjampinjong (kan selv bekrefte dette), og er sikkert utsøkt i salater, men bør plukkes på førsommeren da de er best. Indianerne kalte planten "den hvite manns fotspor" fordi den ble spredt i Amerika av europeere. Planten er blitt brukt til svært mye og er betegnet som "verdens beste ugress", men gravide og ammende må være obs på å ikke få i seg for mye.

Planten består av lange aks med små grønngrå blomster på. Pollenknappene er filoette og bladene er runde som egg, med lange nerver. Planten inneholder mye vitamin K. (Groblad. 2014)

Groblad er flerårig og blir mellom ti og femti cm høy. Den er ganske vanlig, spesielt som ugress i plenen og forekommer også ofte der folk ferdes (Groblad. 2009).

Vaccinium vitis-idaea (eget bilde).

Tyttebær - Lyngfamilien

Ingenting er vel som hjemmelaga kjøttkaker, poteter, brun saus og nyrørt tyttebærsyltetøy. Dette lille, røde bæret er brukt til å lage syltetøy, gelè, saft, likør, desserter som trollkrem, og te. Tyttebæret inneholder konserveringsmiddelet benzosyre og har god holdbarhet (Winge. 2005. s.17).

Tyttebær er krypende og har tykke, vintergrønne blader dekket av et vokslag. Før det røde bæret kommer er blomsten hvit. Planten vokser i heier og skog med mye lyng.

Plukket selv en god del på høyfjellsturen. Tyttebær er vanlig i hele landet. (Kristoffersen. 2007. s. 136).

Juniperus commúnis (eget bilde).

Einer - Sypressfamilien

Dette vesle treet er verdens mest utbredte bartre og vokser tidlig opp. Treets kongle er egentlig et bær, men ikke la deg lure, det smaker kongle (min nysgjerrige tunge bekrefter). Planten bruker to år på å få modne bær, der de er grønne første året og blå andre.

Treet er ofte synlig som en stikkende busk i fjellet, men kan bli 15 meter i lavlandet. Einer kan bli godt og vel 1000 år gammel og har svært seigt og sterkt treverk.

Einer er brukt til så mangt. Man kan lage einerlåg, ved å koke kvistene og får dermed en form for sjampo. Koker man lågen enda mer og tilsetter sukker og fløte får man godteri. Det hviler mye overtro over planten, og er brukt for å røyke ut ondheter fra hus og hjem, samt kurere mange ulike sykdommer. Idag brukes den mest som krydder i brennevin og matretter (Kristoffersen. 2007. s. 25).

Phyllódoce caerúlea (eget bilde).

Blålyng - Lyngfamilien

Denne planten er litt vrien å finne igjen uten blomst, og vi måtte lete litt før vi fant den, men nydelig er den.

Blålyng er en dvergbusk, men oppreist og finnes ofte sammen med blåbær. Stilkene er lyserøde med hver sin fiolette blomst. Planten er vintergrønn med nåleformede blad.

Lyngen er ca. 10 - 15 cm høy vokser i næringsfattig fjellhei. Blålyng er ikke brukt til så mye, men lyser opp en turgåers sti (Kristoffersen. 2007. s. 128).

Alchemilla alpina (eget bilde).

Fjellmarikåpe - Rosefamilien

Kom over veldig mye av denne arten på fjellet og den vesle grønne planten lyste opp.

Den er lett å kjenne igjen på de fem til sju spissene på bladene. Bladene deles nesten helt til midten, som skiller seg fra vanlig marikåpe som er mer grovt del i toppen. De gulgrønne, små blomstene mangler kronblad (Kristoffersen. 2007. s. 97).

Rager mellom fem og 20 cm over bakken og vokser ofte i tuer. Er vanlig i hele fjellet fordi den ikke stiller så store krav til næring (Hamre. 2006. s. 60).

Salix herbacea (eget bilde).

Musøre - Pilefamilien

Dette er verdens minste tre og er en krypende busk, med et greinsystem under jorda. Denne opptrer i store mengder på fjellet særlig på fuktige steder og ofte der andre planter ikke vokser (Kristoffersen. 2007. s. 32).

Bladene ligner på musører og er små og runde. Hannblomsten er rød, mens hundblomsten er mer gulaktig og om høsten ofte dekket av hvite dun som ligner geiteramsen sine frø.

Musøre spirer på rekordtid fordi knoppene blir dannet om høsten. De blir ikke mer enn en til to cm høy, men er godt beite for rein og sau (Hamre. 2006. s. 66).

Omalotheca supina (eget bilde).

Dverggråurt - Kurveplantefamilien

Denne er ikke lett å få øye på og er som navnet tilsier liten og grå. Vokser i tette tuer ofte på stier og ved snøleier og beitemark.

Det første en får øye på er nok de lysegrønne bladene helt nede ved bunnen som ligner lavt gress. Planten er dekket i hår med kurveformede, grå blomster, ofte med gulaktig tupp.

Det er en vanlig plante i hele fjellet der det er fuktig jord og blir mellom to og ti cm høy (Kristoffersen. 2007. s. 184).

Eriphorum scheuchzeri / angustifolium (eget bilde).

Myrull - Halvgressfamilien

Her ser vi snøull til venstre og duskull til høyre, begge omtalt som myrull på folkemunne. En tredje kalles torvull og er mer "flikete" og pistrete.

Snøull kjennetegnes ved at den har en "snøball" på toppen, men duskull ofte har tre på samme stilk. De blir mellom 10 og 50 cm, Snøull er noe mindre.

Svært vanlig og kan ofte dekke hele myrer, snøleier, ved elver og der det er fuktig. Ullen er blitt brukt som fyll i puter og ung stilk kan spises (Hamre. 2006. s. 74. og Kristoffersen. 2007. s. 200).

Saxifraga stellaris (eget bilde).

Stjernesildre - Sildrefamilien

De fleste blomster i Sildrefamilien er vakre å se på, og Stjernesildre er intet unntak.

De fem hvite kronbladene lyser opp med et rosa-rød fruktemne i midten. Bladene ligger langs bakken. Stengelen er greinete i øverste lag, med ofte flere blomster på, og selve stilken er hårete (Kristoffersen. 2007. s. 80).

Blomsten blir fem til 12 cm høy og vokser der det er vått og "sildrer", særlig skråninger. Vanlig i hele fjellet i Norge (Hamre. 2006. s. 30).

Kilder 
Groblad. (2009). I Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/groblad
Groblad (2014). I Wikipedia. Hentet fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Groblad
Hamre, H., B. (2006). Fjellet; flora, fauna, geologi. Oslo: Cappelen.
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke.
Winge, K. og Bergersen, O. (2005). Spiselige bær og planter. Oslo: Landbruksforlaget.

Kameratredning i kano

Flytesjekk ved å fylle kanoene med vann. (eget bilde)

Når været er solfyllt og vannet er krystallgrønt og friskt er det å øve på kameratredning en fantastisk opplevelse. Men det er viktig å huske på at dette kan handle om liv eller død i visse tilfeller og det å handle raskt viktig, dermed er også øvelse viktig. "Øvelse gjør mester" sies det og skulle det skje en kanovelt må alle som er med på turen vite hvordan de skal handle. På vår ekskursjon på fjorden padlet vi to og to kanoer, i tilfelle noe skulle skje og vest er noe man alltid har på seg. Vel fremme ved leiren, etter å ha lastet av bagasje var det tid for å prøve ut dette på en problemløsende måte der det å prøve og feile var essensielt for læringskurven.

Lærerne både deltar på og observerer gjennomgangen
av redningene. (eget bilde)

En ting er å lese om kameratredning, en annen ting er å prøve det ut selv. Når vannet er kaldt, kanoen tung og full av vann, og det kanskje også blåser er det lett å få litt panikk. Det er dermed viktig at de som sitter i kanoen klar til å hjelpe tar kontrollen og forteller de i vannet hva de skal gjøre. En første ting er å få årene opp i den bergende båten slik at de ikke flyter avgårde. En skal i tillegg prøve å padle nær land i tilfelle eneste bergingsmulighet er å svømme til den tørre Moderjord.

I en veltet kano vil det oppstå en luftlomme innvendig som holder båten over vann, dette fant vi ut av da alle ti kanoene veltet samtidig og en ble snudd rundt i vann og sank ganske mange cm ned i vannet. Ved at luftboblen forsvant slet vi med å få den over en annen, så det å utnytte lommen idet en skal løfte kanoen opp er en grei ting å huske på. Den veltede kanoen skal opp på den andre på tvers 90° med kjølen opp, og idet båten ligger midt på kan en vippe den frem og tilbake litt for å få ut alt vannet og unngå å fylle sin egen. Vend kanoen slik at kjølen er ned og før forsiktig ut i vannet igjen. Samtidig som dette skjer kan de i vannet stabilisere redningskanoen ved å henge på for- og akterstevn eller hjelpe til med å få løftet kanoen opp i andre enden ved å forsiktig presse ned snuten lengst vekk. (Midt-Agder friluftsråd. 2005).

Video: Første makkerpar som utførte kameratredning. (Musikk: Benny Hill theme).

Erfarte selv våtdrakteffekten ull har, varmt. (eget bilde)

Det er viktig tidlig å presisere for de i vannet at de ikke må klatre opp i redningskano i full panikk og antakeligvis skape velt her også. Når kanoene ligger riktig vei kan personene klatre ombord ved at man holder den bergede kanoen tett inntil egen kano mens en og en heiser seg opp mellom og klatrer oppi. Herfra er det viktig å raskt få på seg tørre klær for å unngå nedkjøling og hypotermi. Husk at vann leder varme ca. 25 ganger bedre enn luft. Ull er noe en alltid burde padle i, fordi ull inneholder mye luft på grunn av krusninger i fibrene og skjell i overflaten og har stor varmeisolasjon, selv når den er våt (Ull, 2009).

Alt i alt veldig lærerikt, selv om alle velt var planlagte og vi slapp kaoset med å fiske opp bagasje. En lærer best ved å prøve ut selv, feile og så finne ut av nye løsninger på problemstillingen. Det er også viktig å huske på livredderenes prinsipp om egen sikkerhet og det å ikke ha kroppslig kontakt med den en skal redde, men heller rekke ut og bruke noe imellom, enten det er åra eller en genser (Augestad. 2011).Vann er et veldig artig element som må utforskes, men også respekteres. Vi er ikke født med gjeller, finner og skjellhud.

Helse, miljø og sikkerhet er viktig på alle turer, så vær forberedt. (eget bilde)

Kilder

Augestad, T. (2011). Kroppsliggjort kunnskap og livredning i vann. NiH, Oslo.

Ull. (2009) I Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/ull

Temahefte fra Midt-Agder friluftsråd. (2005). Naturskole kano. Hentet fra: http://www.midtagder-friluft.no/attach?page=Filer%2FMAF+-+Kano+Temahefte.pdf. 

En ny blogg er født.

Etter regn og slit med å bygge en gapahuk tittet solen frem.
Tatt på veiledertur i fjor. (eget bilde)

En blogg er født idet august heller mot slutten og trærne akkurat har startet med å kle på seg sin røde og oransje festdrakt. En fagblogg om friluftsliv. Formålet med bloggen er å kunne reflektere rundt ekskursjonene som friluftsstudiet i Sogndal tar meg med på i løpet av høsten og våren. Forhåpentligvis vil mine erfaringer her på siden komme til god nytte både for meg selv og andre. I tillegg har jeg en fritidsblogg som tar for seg turreferat og bilder fra turene: Fritidsblogg: "Frisk luft"

Friluftsliv er et "krav" jeg har til livet, og jeg gleder meg særdeles mye til turene som kommer. Første tur er allerede til mandag, en kanotur ved Kaupanger. Skal prøve så godt jeg kan å knytte innleggene opp mot pensum og bruke riktige kilder. Alle bildene på bloggen vil opprinnelig tilhøre meg, hvis ikke har jeg først spurt om lov til å publisere dem. Tekstene vil også fokusere på kunnskap og problemstillinger som oppstår underveis, istedet for ren skildring som fritidsbloggen heller tar seg av.