Å vandre på en bre

 Lett å få knute på tråden... (eget bilde)

SNL (2012) definerer en isbre slik: "ismasse dannet ved snøfall og rim, som under tyngdens påvirkning beveger seg langsomt nedover, lik en seig, plastisk masse." Jeg og mine gode klassekamerater har altså vandret rundt på frossent vann i Jostedalen i fem solfylte dager og lært oss innbinding, taulagsrutiner og stegjernsteknikk, samt mye annet nyttig en bør vite på en bre. I denne teksten tar jeg kortfattet for meg visse element som er viktig å huske på en bre, uten å utdype dem i det vide og det brede. Viktig utstyr, kort om stegjernsteknikk og forskjell på klatre- og vandremetoden er temaer som nevnes. I tillegg ligger visse risikoer og spørsmål en bør huske å stille seg selv underveis.

Av utstyr krever det at man har stegjern, god hjelm, bryst- og sittesele (eller kroppssele), klemknuteslynger (vi brukte to stk., vil anbefale tre), slynger, isskruer, isøks, innbindingstau og en del karabinere både med og uten skru. I tillegg trenger taulaget et tau til å binde seg inn i, og et par ekstra til redninger (Haslene. 2011. s. 35). Gode sko, passe tøy i forhold til temperatur og det å jobbe med vann og is, samt solbriller og gode hansker er viktig. Husk at en bre er is som reflekterer mye lys, men ikke så mye varme; sol og skygge avgjør mye om det er varmt eller kaldt på en bre. Av knuter som brukes på en bre burde man kjenne til: åttetallsknute, overhåndsknute, prusik/fransk prusik/vikingknute, dobbel og enkel fiskeknute, bremseknute, ankerstikk og dobbelt halvstikk (DNT Fjellsport. 2006).

▲ Dobbel fiskeknute. (eget bilde)                       ▲ Åttetallsknute. (eget bilde)                              ▲ Prusik. (eget bilde) 

Viktig med god støtteflate, mange tagger i is, og øks som hjelpemiddel både opp og ned.(eget bilde)

Klær og ustyr BLIR møkkete. (eget bilde)

 Det viktigste ved å gå med stegjern er å prøve å ha flest tagger i isen av gangen for å sikre støtte, noe som kalles fransk teknikk. Stegjern bør ikke kantes i skrått terreng, man bør heller vri/bøye hofter og knær slik at man får et godt feste i isen, samt gå med et bredt ganglag, se hvor man går og ikke løpe slik at man slipper å trå i hull, sprekker og tau. Er terrenget bratt kan man bruke fronttaggteknikk der kun tåtaggene er i isen. Her er det viktig å passe på så hælen ikke er for høyt eller for lavt, og bruke øksa som hjelpemiddel. En viktig huskeregel er å alltid ha to festepunkt i isen, samt bruke hånden som støtteflate (Halsene. 2011. s. 67-73).

Blåisen er hardere enn den overfladiske, luftfylte og smeltende pjolterisen, og derfor også vanskeligere å gå på. (eget bilde)

Bruk av fronttaggteknikken. (eget bilde)

 Forskjell på vandremetode og klatremetode er at når man vandrer er alle i bevegelse, noe som skaper en del risikoer. Kommunikasjon og det å ta hensyn til hverandre er særdeles viktig både når det gjelder tempo, terreng og hva hver enkelt foretar seg underveis. Alle må huske på at de er bundet fast til hverandre og at hver enkelts handlinger får følger for resten av taulaget (Haslene. 2011. s. 104). Å bevege seg på en bre betyr at alle må tenke konsekvens: "hva skjer hvis en faller her?". Å bevege seg langs en sprekk betyr at hvis en faller kan det resultere i at alle faller ved såkalt: glidelåseffekten, derfor bør man "være som vannet" og søke det laveste punktet i terrenget ved brevandring eller sikre seg med isskruer og standplasser ved utfordrende terreng (Haslene. 2011. s. 84-98).

Øksa kan brukes til så mangt, både som stokk og stol. (eget bilde)

Selv om brevandring byr på mange risikomomenter, har folk i lang tid oppsøkt dem for spenning og fantastiske opplevelser, samt som nyttferdsel. En kan gå for de dype sprekker og isklatring, eller ta en siesta i solen og jobbe med brunfargen (pass på UV-strålene både fra sol og is). Breene er noe mystisk som forskere har forsket seg ihjel på og som turentusiaster har besteget og utforsket i både lengde, bredde, dybde og høyde. Brevundervisningen var utrolig lærerikt og en fantastisk opplevelse for en som aldri før hadde satt sin fot på bre. Flyttet mine komfortsoner og kunnskapsnivå mye på kort tid, takk til flotte veiledere.

Kilder
DNT Fjellsport (2006) Metodesett. Hentet 20. september 2014:  http://kveldsro.com/Familie/Steinar/Klatring/Litteratur/Files/DNT%20Metodesett.pdf
Haslene, S. (2011) Breboka. Håndbok i brevandring. (6 utg.). Oslo: Den Norske Turistforeningen.
Isbre. (2012). I Store Norske Leksikon. Hentet fra: https://snl.no/isbre

Ti blomster til fjells

Har vært på en sjudagers høgfjellstur fra Grinde i Leikanger, innom Blåfjell, og over til Sogndal. Har hatt mye fokus på vegetasjonen, blomster og planter generelt i fjellet. I dette innlegget presenterer jeg kortfattet ti forskjellige blomster.

Små og tynne, men tøffe som få der de lever under snøstormer og ruskende vind (eget bilde).

Ranunculus acris (eget bilde).

Engsolei - Soleiefamilien

Denne søte lille blomsten kalles ofte Smørblomst og barn satte den ofte under haka for å avsløre smørelskere. Om blomsten ga et gult gjenskinn på huden likte man smør.

Engsolei er en av Norges vanligste planter og vokser nesten overalt. Planten har en ganske lang stengsel, noe hårete, ofte greienete med en til flere blomster med fem kronblader sittende på. Bladene er flikete og større lengre ned mot bakken. Blomstringstiden er ganske lang, fra mai til september.

Forøvrig er blomsten giftig og kan gi hudutslett. Beitedyr lar blomsten være ifred, og man kan ofte se tusenvis lyse opp enga med en høyde på mellom 5 og 75 cm (Kristoffersen. 2007. s. 57).

Plantago major (eget bilde).

Groblad - Maskeblomstfamilien

Navnet Groblad kommer av at man i folkemedisin brukte bladene til å dekke over sår. Bladene kan spises og smaker et hint av sjampinjong (kan selv bekrefte dette), og er sikkert utsøkt i salater, men bør plukkes på førsommeren da de er best. Indianerne kalte planten "den hvite manns fotspor" fordi den ble spredt i Amerika av europeere. Planten er blitt brukt til svært mye og er betegnet som "verdens beste ugress", men gravide og ammende må være obs på å ikke få i seg for mye.

Planten består av lange aks med små grønngrå blomster på. Pollenknappene er filoette og bladene er runde som egg, med lange nerver. Planten inneholder mye vitamin K. (Groblad. 2014)

Groblad er flerårig og blir mellom ti og femti cm høy. Den er ganske vanlig, spesielt som ugress i plenen og forekommer også ofte der folk ferdes (Groblad. 2009).

Vaccinium vitis-idaea (eget bilde).

Tyttebær - Lyngfamilien

Ingenting er vel som hjemmelaga kjøttkaker, poteter, brun saus og nyrørt tyttebærsyltetøy. Dette lille, røde bæret er brukt til å lage syltetøy, gelè, saft, likør, desserter som trollkrem, og te. Tyttebæret inneholder konserveringsmiddelet benzosyre og har god holdbarhet (Winge. 2005. s.17).

Tyttebær er krypende og har tykke, vintergrønne blader dekket av et vokslag. Før det røde bæret kommer er blomsten hvit. Planten vokser i heier og skog med mye lyng.

Plukket selv en god del på høyfjellsturen. Tyttebær er vanlig i hele landet. (Kristoffersen. 2007. s. 136).

Juniperus commúnis (eget bilde).

Einer - Sypressfamilien

Dette vesle treet er verdens mest utbredte bartre og vokser tidlig opp. Treets kongle er egentlig et bær, men ikke la deg lure, det smaker kongle (min nysgjerrige tunge bekrefter). Planten bruker to år på å få modne bær, der de er grønne første året og blå andre.

Treet er ofte synlig som en stikkende busk i fjellet, men kan bli 15 meter i lavlandet. Einer kan bli godt og vel 1000 år gammel og har svært seigt og sterkt treverk.

Einer er brukt til så mangt. Man kan lage einerlåg, ved å koke kvistene og får dermed en form for sjampo. Koker man lågen enda mer og tilsetter sukker og fløte får man godteri. Det hviler mye overtro over planten, og er brukt for å røyke ut ondheter fra hus og hjem, samt kurere mange ulike sykdommer. Idag brukes den mest som krydder i brennevin og matretter (Kristoffersen. 2007. s. 25).

Phyllódoce caerúlea (eget bilde).

Blålyng - Lyngfamilien

Denne planten er litt vrien å finne igjen uten blomst, og vi måtte lete litt før vi fant den, men nydelig er den.

Blålyng er en dvergbusk, men oppreist og finnes ofte sammen med blåbær. Stilkene er lyserøde med hver sin fiolette blomst. Planten er vintergrønn med nåleformede blad.

Lyngen er ca. 10 - 15 cm høy vokser i næringsfattig fjellhei. Blålyng er ikke brukt til så mye, men lyser opp en turgåers sti (Kristoffersen. 2007. s. 128).

Alchemilla alpina (eget bilde).

Fjellmarikåpe - Rosefamilien

Kom over veldig mye av denne arten på fjellet og den vesle grønne planten lyste opp.

Den er lett å kjenne igjen på de fem til sju spissene på bladene. Bladene deles nesten helt til midten, som skiller seg fra vanlig marikåpe som er mer grovt del i toppen. De gulgrønne, små blomstene mangler kronblad (Kristoffersen. 2007. s. 97).

Rager mellom fem og 20 cm over bakken og vokser ofte i tuer. Er vanlig i hele fjellet fordi den ikke stiller så store krav til næring (Hamre. 2006. s. 60).

Salix herbacea (eget bilde).

Musøre - Pilefamilien

Dette er verdens minste tre og er en krypende busk, med et greinsystem under jorda. Denne opptrer i store mengder på fjellet særlig på fuktige steder og ofte der andre planter ikke vokser (Kristoffersen. 2007. s. 32).

Bladene ligner på musører og er små og runde. Hannblomsten er rød, mens hundblomsten er mer gulaktig og om høsten ofte dekket av hvite dun som ligner geiteramsen sine frø.

Musøre spirer på rekordtid fordi knoppene blir dannet om høsten. De blir ikke mer enn en til to cm høy, men er godt beite for rein og sau (Hamre. 2006. s. 66).

Omalotheca supina (eget bilde).

Dverggråurt - Kurveplantefamilien

Denne er ikke lett å få øye på og er som navnet tilsier liten og grå. Vokser i tette tuer ofte på stier og ved snøleier og beitemark.

Det første en får øye på er nok de lysegrønne bladene helt nede ved bunnen som ligner lavt gress. Planten er dekket i hår med kurveformede, grå blomster, ofte med gulaktig tupp.

Det er en vanlig plante i hele fjellet der det er fuktig jord og blir mellom to og ti cm høy (Kristoffersen. 2007. s. 184).

Eriphorum scheuchzeri / angustifolium (eget bilde).

Myrull - Halvgressfamilien

Her ser vi snøull til venstre og duskull til høyre, begge omtalt som myrull på folkemunne. En tredje kalles torvull og er mer "flikete" og pistrete.

Snøull kjennetegnes ved at den har en "snøball" på toppen, men duskull ofte har tre på samme stilk. De blir mellom 10 og 50 cm, Snøull er noe mindre.

Svært vanlig og kan ofte dekke hele myrer, snøleier, ved elver og der det er fuktig. Ullen er blitt brukt som fyll i puter og ung stilk kan spises (Hamre. 2006. s. 74. og Kristoffersen. 2007. s. 200).

Saxifraga stellaris (eget bilde).

Stjernesildre - Sildrefamilien

De fleste blomster i Sildrefamilien er vakre å se på, og Stjernesildre er intet unntak.

De fem hvite kronbladene lyser opp med et rosa-rød fruktemne i midten. Bladene ligger langs bakken. Stengelen er greinete i øverste lag, med ofte flere blomster på, og selve stilken er hårete (Kristoffersen. 2007. s. 80).

Blomsten blir fem til 12 cm høy og vokser der det er vått og "sildrer", særlig skråninger. Vanlig i hele fjellet i Norge (Hamre. 2006. s. 30).

Kilder 
Groblad. (2009). I Store norske leksikon. Hentet fra: https://snl.no/groblad
Groblad (2014). I Wikipedia. Hentet fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Groblad
Hamre, H., B. (2006). Fjellet; flora, fauna, geologi. Oslo: Cappelen.
Kristoffersen, T. (2007). Det blomstrende fjellet. Bergen: Vigmostad og Bjørke.
Winge, K. og Bergersen, O. (2005). Spiselige bær og planter. Oslo: Landbruksforlaget.